Fasaden

Tøffere enn to-toget gikk man der som om ingenting hadde hendt.
Bablet i vei, gurglet frem en latter og smilte tappert.

Selv om håret bar preg av at noe var galt, de blå ringene under øynene vitnet om flere våkenetter og røde øyne stirret ut fra et tomt blikk, så var du overbevist om at det ikke syntes utenpå. Heh..

Hva kan man si?
"Dere får unnskylde meg, men jeg ser helt for jævlig ut og er en smule irritert?".
Man sier ikke sånn, man later som ingenting.
Bevarer fasaden.
DEN er viktig den!

Næsj da, den er ikke det.
Det er best å si det som det er, så slipper andre å lure.
Så slipper du å bli den baksnakkede.
Man glefser ikke til fremmede mennesker, det gjør man bare ikke!
Og om man skulle komme i skade for å gjøre det... *rødmer*, så forklarer man.
Da går alt så mye bedre...

Og nå går det egentlig mye bedre, for jeg driter i fasaden jeg!